Den tragiske meldingen om forfatter Stig Sæterbakkens død har fylt oss mange med sorg.
Dagens nyhet har også vist fram, for meg, noen tankekors rundt bruken av sosiale medier.
Hva gjør den med vår oppfattelse av hva som er absolutt privat og hva vi ønsker å dele med andre, også ukjente? Som journalist er jeg oppdratt til en ekstrem, og kanskje historisk sett tabukonserverende, varsom omtale av selvmord. Journalisten tenker umiddelbart på frykten for smitteeffekt, hensynet til pårørende. Journalisten har ikke kunnet la seg rive med. Ikke sette på trykk råe, ubehandlede følelser. Da ryster det å se Sæterbakkens nære venn på sin blogg sitere en sms som kom inn til hans telefon en altfor mørk natt.
Det ryster ikke i en moralsk nedsettende forstand. Langt ifra. Sæterbakkens venn viser fram det vakreste av alt. Vennskap. Det vondeste av alt. En hånd strukket ut ved dødens grensestasjon. En avskjed så smertelig endelig at en sms ikke kan si mer enn det Sæterbakken mestret:
"Carl-Michael. Hva skal jeg si? Vi var barn sammen. Vi realiserte Bataille. Vi skapte et paradis. Vi var uslåelige. Vi var dynamitt. Vi elsket hverandre. Vi var selve livet. Enduring love/Stig."
Fra sms til www.
Dine siste ord.
Det ryster. Fordi det står svart på hvitt på min skjerm. Ti minutter etter at jeg har fått dødsbudskapet på vg, finner jeg, via twitter, den første nekrologen. Og ord skrevet av Sæterbakken, i natt, denne natten, denne altfor mørke natten, denne natten da nordlyset holdt meg og andre våken.
Jeg kjenner ikke Stig Sæterbakken. Andre kjenner ham. De skriver, gråter, deler. Så kan jeg føle at jeg kjenner ham litt mer.
Var det Erlend Loe sin twittermelding som først slo fast en nagende uro i dag om at selvmord var årsak?
«Stig Sæterbakken holdt en flott tale om indre mørke på Cappelen Damms julefest. Den står i et annet lys nå. Stakkars, stakkars Stig.», skriver Loe fra hjertet. Og VG siterer. "stakkars, stakkars Stig". Det er også et etterord for pårørende å ta inn. Twitter er spontant, hastig, hurtig - "konsist".
Er det bare fantastisk flott og vakkert? At det finnes et talerør nå? At selvmord tvitres om i samme nu, uten redaktørens hensyn om frykt for smitteeffekt eller pårørendes reaksjoner?
Det er mange som har publisert minneord i dag. Jeg har selv tvitret og henvist til noen. De kommer altså "på trykk" samme dag som vi mottar dødsbudskapet. Hva gjør dette med mine og dine normer omkring død, privat sfære, taushet og tale?
Jeg vet at journalister i generasjoner før meg var drillet i å la dødsfall ligge, om årsaken ikke var "allmuen verdig". I så måte må vi bare omfavne det vide verdensnettet og takke for den åpenhet vi kan se utspille seg på sorgens dag.
Redaktøren er altså borte. Mennesket står igjen. Med alle sine følelser. Og sår. Og sitt sinne.
Jeg undrer hva denne åpne boltreplassen vil gjøre med vår sorg, våre hjerter, med vår tilnærming til hverandre.
